Good friday!

Nåtida mi fylles med turplanlegging, tur, etterarbeid, ny tur, foto, tur og snart eksamen i tur. -Nå: kajakktur.

Det er jaggu godt med helg! Jeg skal kanskje lese l i t t om turmålet for eksamensturen. (Porsangerfjorden, og du store mi tid, jeg gleder meg!)

God helg, og ha en fin tur til oss som skal på tur!

Snegl.

Så små, men så fin å sjå på..

TELETULL.

Det blir kanskje litt mye Hornøya i slengen nå, men da får dere bare se vekk. Jeg vil nemlig rose mitt mest brukte objektiv, Tamron 90mm, for at den steppa inn da 300mm-tela ble sjuk under fuglefotograferinga.




Sjuk og sjuk, jeg har vel visst det lenge, at gamletela er full av støv og rusk på de utroligste steder der det må til et av de minste miniskrujern for å få åpna og pussa reint. Og siden jeg er av den kvinnelige sorten, ligger det ikke slike verktøy i skuffa mi. Derfor har jeg bare levd med rusket så lenge jeg kunne, og begynt sparinga til ei ny tele. -Helt til macen min nå har starta med en flittig kortslutning, slik at sparepengene skifter mål fra tele til mac. Det er jo trivelig. Så får jeg finne meg et skrujern og en pusseklut fram til neste spareprosjekt...



Men uansett: Tamron 90mm er jo beregna på nærbilder, men fungerer også til annet. Jeg har tidligere kun benytta den til makro, og er strålende fornøyd med det. Men på Hornøya kommer man jo så nært fuglene, så en kjekk 500mm blir nesten i største laget. Ja, 500mm er bare tull! Skjønner ikke hvorfor noen gidder å ha det egentlig..... ;)

HORNØYA - lunde og skarv

Jeg har bestandig hatt en merkelig iver etter å se og oppleve lunda. Og ettersom jeg ikke er over gjennomsnittet interessert i fjærkre kommer dette noe overraskende på meg. Det triste uttrykket har fascinert meg veldig, og så har den jo de vakre fargene.
I fugleperspektivkontrast har jeg hatt nesten den samme iveren etter å komme nært innpå skarven også... Den er jo råtøff!

I helga gikk drømmen(e) i oppfyllelse, og jeg har for aller første gang i mitt liv betalt for å dra å fotografere. Det var definitivt verdt det, og opplvelsen i møte med frk. Lunde og herr Skarv står sterkt.

Hornøya anbefales på det sterkeste sterke!


Øya var veldig romantisk mot oss...


(blunkende lunde)


Hornøyas punkere!

Toppskarven er rett og slett en kombinasjon av vakker og råtøff.

HORNØYA

Jeg har aldri vært noe fuglefotograf av meg, men drar man til Hornøya, så er det vel ikke i hovedsak for de små detaljer man tar turen...

Har såvidt starta med redigeringa av de 1500 bildene som ble til i går og i dag. Her er en liten smakebit, så kommer det vel noe dryssende etter hvert.

SMÅTTERI...

Jeg vet desverre ikke hvilke larve dette er. Det jeg vet er at den er liten. Utrolig liten. Kanskje millimeter´n. Og så er den vakker, på sitt vis.

DAGENS.

Skogbunnens detaljrikdom ble saumfaret med den nye Rodenstock i kveld. -En interessant reise med variert resultat...

"vår"

Dette er vel ei klassisk smørje som kan oppleves et visuelt vakkert vår-feeling-foto... Eksamen nr. to av tre er unnagjort, og det føles jo godt, samtidig som det gir en viss vårfølelse...

Men så mye vår kan jeg ikke skryte av her i Alta, og jeg savner jakten på hvitveisa som normalt skjer i disse dager i hjemlige strøk. Plutselig skal visst sommeren komme til Finnmark.

...

Drar til Stilla noen dager for å ta eksamen i friluftsliv.
Snøhule.

Et hundeklipp.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en firedagers vinterprosjekttur i Suolovuopmi. Målet var å "overleve" på fisk, men når det ikke var bitt, måtte man finne på annet... Kun for fun.

RYPER fra hundespann

Langvadsøhelga mi er forbi, og jeg sitter igjen med mange nye bilder og gode opplevelser å se tilbake på. Det var en utrolig ting å være blant alle de krykkjene, selv om kamera fikk seg en dæsj drit... Og så var noe som for meg ble en mye større foto- og naturopplevelse; -Å fotografere ryper fra hundespann!

Egentlig skulle vi bare ta en ettermiddagstur med spannet, og jeg hadde i grunn ikke noen videre tanker om at det skulle bli særlig fotografering. Men gamlis-tela var på, og kamera ble med (etter at jeg holdt på å glemme det, så takk der kjære Roy!).



Så da kjørte vi inn i solnedgangen, og lyset var delikat vinterlig. Hundene dansa over skaren, og jeg nøt naturen og lyset vi var i. Om litt kjørte vi inn i en dal, og så sannelig! Der sprang det ei rype jo! Men kamera lå jo i sleden! I full fart bøyde jeg meg nedi sledetrekket for å få fikla opp kamera som igjen lå i veska, men dette tok sin tid, så rypa forsvant opp i ei dalside. Jaja, et par bilder fikk jeg jo... Jeg var litt lettere fortvila over min egne trege glidelåsteknikk i fart, men denne følelsen forsvant da Roy stoppa spannet sitt og sa at det sto ei rype til inni dalen foran oss. Jippi!



Jegeren våkna, spannet ble parkert, og jeg på jakt! Jeg lista meg forover, tok noen bilder av rype blant stein, lista meg litt til, tok bilder av rype i galopp, lista meg mer, og tok bilder av rype i flukt. Det var det.



Vi kjørte videre, opp på fjellet, nøt utsikten i ei skumring som var ny, snudde spanna, og satte kursen ned mot havet igjen. Men etter litt dukka det enda ei rype opp. Jeg hadde et lite drøftemøte med Roy som mente at vi kunne snikekjøre litt til. Jeg kjørte først, og dette ble litt av en opplevelse, for både fotograf, tilskuer, hunder samt de hvitkledde i fjær.



Med begge hender på kamera bøyde jeg meg over sledebøylen for å holde meg fast med albuene. Hundene gikk forover mens jeg sto på matta for å bremse og holde igjen. Samtidig holdt jeg pusten, og du dæven! Plutselig dukka opp enda ei rype, og enda fire til! Jeg tok bilder, hundene fikk ferten av flokken og ville på jakt! Jeg hang over bøylen, holdt meg fast i kamera, og sto hardt planta på bremsen mens rypene ble foreviget!


Jeg har aldri vært noe gira på stativ jeg...

en kveld ved EKKERØY.

Jeg er fra Salsnes, bor i Alta, men er mye i Vadsø. -Og ved Vadsø ligger Ekkerøy. Et naturreservat med fuglefjell hvor krykkja holder til. Eller: krykkjene...


Her er tusenvis av dem! Jeg er ikke vant til krykkjer fra Salsnes, og første gang jeg hørte dem syntes jeg de sa "no dør æ, no dør æ". Det var ved Å i Lofoten. Siden hører jeg ikke annet når jeg hører dem...


Ravna er en flittig fiende ved krykkjeberget. Denne karen samarbeidet med en annen, og de sveipet nedover berget på omgang. Hele fjellet var levende. Her er det IKKE krykkjene som jager ravna, jeg bare lurer dere... ;)

kjølige vandring.

Det er dette som er meg; ett av mine yndlingsmotiv. Det føltes så godt å finne en slik krabat i snøen her oppi Vadsø, jeg blir litt glad. I tillegg er det veldig, veldig lenge siden siste sådan møte. -Også synes jeg at det er så nydelig fascinerende å oppleve en slik kontast, som faktisk er temmeli normal. Bare man ser etter...

ET FOTOGRAFISK ØYEBLIKK.

Denne dama kom for mitt blikk en vakker sommer. Jeg så gjennom kamera dypt inn i denne blomstens hårkledde stilkeskog.

Hun bare var der tilstede, med oppløfta bein og uten forstyrrelser. Svevde i hårene fra stilkene. Som at hun ikke veide noe, eller at de små silkehårene var så sterke som noe veldig sterkt... Sett i perspektiv, er det jo en kombinasjon. Og kanskje sov hun, og kanskje var det en hann for alt jeg vet.

Men vakkert, det var det, denne lille stunden der hjemme i hagen.

Travle tider....

Påska er over, og det ble sannelig ikke fotografert stort annet enn "minnebilder" gjennom hele ferien. Det var så mye å gjøre at jeg rett og slett ikke klarte å hente inn fotoroa som ofte er en nødvendighet for meg. ...


Ellers er det også mye å tenke på for tida: siste del av skoleåret i Alta, flytting, kull og studier vs jobb til høsten... Jeg aner ikke hvor jeg ender opp, noe som i og for seg kan være spennende om man velger å se det slik.

Men det var nydelig å oppleve våren der hjemme...