Et nytt grønt liv strekker seg til værs mellom
skogbunnens skygger. Det er tidlig sommer, og bregna skynder
seg så sakte den kan for å nå sommeren som visstnok ikke
kommer i år. Da er det kanskje ikke noe å skynde
seg for likevel ... Ut kommer den alltids.
Så, der står den, bregna, og liksom hermer etter skyggene
bak. Tror den at jeg ikke skal se den der den står og lener seg
lett tilbake mens den holder pusten? Den lurte ikke meg.
Jeg har alltid vært glad i blått.
