
Midnattsol på Svalbard er umulig å beskrive... Men har du opplevd den, da vet du.
I april måned er det tre år siden jeg var på Svalbard. Tida har gått veldig fort, og lengselen etter det magiske land slipper ikke taket. Den gang var jeg på tur og jobba, så jeg fotograferte altfor lite. Så jeg må jo tilbake å få gjort noe med det... En gang.



Det er ikke så lett å beskrive en slik lengsel som ikke slipper taket.
Men jeg synes kari Bremnes sier det best:
Æ kom te det magiske landet
som ligg ved den ytterste pol
Med stort og uslokkelig mørke
og lie som flamme i sol
Æ ser mæ tebake på livet
æ har ikkje sett det så klart:
Æ følgte bestandig en lengsel
æ hadde et lysandes kart
Æ møtte dæ tidlig på veien
vi fikk ikkje lenge ilag
Æ stod med to gutta på armen
det snudde den svartaste dag
Æ hadde et arbeid å passe
æ va både enke og mor
Æ hørte en fangstmann fortelle
Da kjente æ suget mot nord
Æ veit å håndtere et våpen
æ kan felle en bjørn hvess æ må
Æ lærte å røkte terrenget
æ lærte å fangste og flå
De vintran vi hadde på Svalbard
ingenting tok mæ så sterkt
En rein og urokkelig verden
livet så nakent og nært
Æ kan ikkje forklare min lengsel
æ veit bare at den va sann
Æ hadde det kartet som lyste
og viste en vei og et land
Æ følgte mitt nordvendte hjerte
og nådde den ytterste pol
Æ kom tel det djupaste mørket
Æ kom tel ei flammandes sol
(søk på Ytterste pol på spotify)

En skikkelig gladgutt. Det liker vi!