FURU HÆPPINESS.

Furua er både lekker og fotogen, ung som gammel og tynn som svær. Jeg har sett en undersøkelse som viser at menneskerasen blir mer glad av å se et stort tre enn et lite. -Og et digert tre er virkelig en skikkelig lykkepille mot for en simpel ulevende skulptur. Jo større treet er, jo mer glad skal man visstnok bli...

Her er noen furuer som sto så fint i solnegangen på Komsa her om dagen. Jeg blir glad av å se ei lita furu også jeg. De tåler ikke stort, men sannelig kommer de seg gjennom vinter´n de også.




-Så er det noen som mener man blir glade av å klemme et tre :) (foto: Roy Ugseth)

MØRKETS TID.

Nå er den her, mørketida. Hver dag blir mørkere og mørkere, og til slutt er det vel plutselig blitt lyst igjen like fort som mørket kom. Når tiden har gått føles det kanskje slik, når man ser tilbake.

Men mørket kom fort denne gang, selv om den var ventet på. Jeg så det utrolig lekre lyset fra vinduet idag tidlig, og ikke før jeg hadde fått på meg stilongsen og godjakka var jeg sannelig ut og fotograferte solnedgangen. Klokka to.

Det ble helt greie bilder, spesielt ett. Og et annet. Men her er det tredje, bare for mørketidas stemnings skyld. Litt dystert, men det får så være. Denne gang.

Bølgeleveranser...

Det er fint å ligge på en strand å fotografere. Jeg har gjort det så mange ganger før, sommer som vinter, vår og høst. Det er spennende, man vet jo ikke helt hva man får servert av bølgene. -Store bobler, små bobler, bobler som lever lenge, eller de som eksploderer raskt.

Før de forsvinner for godt må jeg først rekke å finne dem, og så ønsker jeg jo gjerne at de er skarpe. Men plutselig er jeg ikke rask nok, fokuspunktet ble akkurat justert før eksplosjonen. Men så kommer det farende en ny bølge... Her er et nytt hav av bobler med ubestemt levetid.

FOTOFEELING IGJEN!

Tiiidlig på morgenen startet fotograferinga med en soloppgang fra stua.

Etter å ha gått en stund med å føle at jeg ikke fikk til noen gode bilder skjedde det endelig at jeg ble fornøyd i går. Jeg har vært i Vadsø en stund nå, og kan trygt plassere meg i menneskenes kategori B.

Men i går fikk jeg drahjelp opp av senga, og en så nydelig soloppgang har jeg ikke sett siden sola kom tilbake etter "mørketida" i Lofoten. Det var rålekkert, og utover dagen ble B-mennesket i meg ganske så morgenglad.

Jeg kjørte mot ei strand jeg hadde sett tidligere en dag, og da jeg fant den ble jeg der værende for ei god stund. Og jeg kjente at jeg tok gode bilder.
Det er godt ta bilder.

Små ting.

Hva er vel vakrere enn de små ting? -Tja, det er vel en del (store ting?). Men ikke glem å gled deg over de små ting, og øyeblikkene i livet. Dette er fullstendig klisje, men skit i det. Jeg viser et bilde av en fascinerende lysklatt i isen. Så smått at jeg ikke hadde sett det om jeg bare hadde tråkka forbi... Slike små ting i naturen gleder meg. Slike hjerter gleder meg.

ARKIVDRYSS

En gang nå og da kommer jeg over enkeltbilder som jeg har glemt, eller ikke sett eller oppdaget før. De har ligget i arkivet og modnet, blitt litt eldre, og tas så fram for visning. Her er et glødende bilde fra tidlig i sommer. Det lå gjemt i ei mappe i rodenstockmappa, og det slenges nå ut i lyset...

SALTLAKE HUSKY!

Her befinner jeg for øyeblikket på ubestemt tid, og her vil da si Saltlake Husky, min kjæres kennel i Vadsø. Lyset er utrolig her oppe i Varanger, og jeg kan ikke få tatt nok bilder. -Jeg har enda ikke tatt nok bilder iallefall... Jeg har vel knapt tatt noen. -Men det blir! Lyset forandrer seg fra dag til dag, og snart er det ikke mye igjen av den som vises i dagslys. Nedenfor kommer tre bilder fra hundetreninga i forgårs.

(tre bilder, ikke tre fotografier...)


Snart er det kanskje sledeføre...?

SNØFALL

preger bakken... Og ikke bare bakken. Snøen ligger som beskyttende lokk over de varme høstbladene nå, og det er som at alt ligger stille. Skogen, lufta og verden. Min verden. Men etter det øyeblikket og den tanken, er lufta full av snø, og både den og verden rører seg i et enormt mylder. Alt kan snu så fort, men snøen er like vakker enten den ligger stille på et blad, eller er i et fall fra himmelen...


Før jeg får fokuserert, møter øynene først dette landskapet av dugg på ruta mi...


-Så ser jeg snøen!


Vel, jeg så vel den før duggdråpene. Man ser vel oftest detaljene etter utsikta!?


Og så var det i går... Da var det kun frost, noe som er enormt i seg selv.


Og om man fokuserer riktig, kommer det fram mye i det uklare.

frosthøst.

Endelig er tiden kommet hvor jeg står opp og ser en frossen bakke om morgenen. Sola klarer ikke å tine opp før langt ut på dagen, og fjellene omringer oss med sin hvite pryd. Den kjølige lufta er god, og fargene som fortsatt tviholder i sitt blad glitrer i frostens lys.

Etter en sterkt preget rodenstocksommer har jeg nå tatt fram Tamron90mm igjen. -Det er utrolig hvor enkelt det der med skarpheten plutselig ble etter rodenstockens fullåpne blender... Snart er det tid for ny Seilandtur, og i mellomtiden får det gå i makro noe det forøvrig vil gjøre i ettertiden også :)


En dråpe av is i frostkledde land.


Det er noe melankolsk, men likevel så fint..


Ekstra vakkert er det vel når frosten kler opp bladet og sola streifer forbi.


Motivet var treffende da jeg og min kjære tuslet i nysnøen.


-Joda, rodenstocken får fortastt være med å leke...