skip to main |
skip to sidebar
Nå er den her, mørketida. Hver dag blir mørkere og mørkere, og til slutt er det vel plutselig blitt lyst igjen like fort som mørket kom. Når tiden har gått føles det kanskje slik, når man ser tilbake.
Men mørket kom fort denne gang, selv om den var ventet på. Jeg så det utrolig lekre lyset fra vinduet idag tidlig, og ikke før jeg hadde fått på meg stilongsen og godjakka var jeg sannelig ut og fotograferte solnedgangen. Klokka to.
Det ble helt greie bilder, spesielt ett. Og et annet. Men her er det tredje, bare for mørketidas stemnings skyld. Litt dystert, men det får så være. Denne gang.

Det er fint å ligge på en strand å fotografere. Jeg har gjort det så mange ganger før, sommer som vinter, vår og høst. Det er spennende, man vet jo ikke helt hva man får servert av bølgene. -Store bobler, små bobler, bobler som lever lenge, eller de som eksploderer raskt.
Før de forsvinner for godt må jeg først rekke å finne dem, og så ønsker jeg jo gjerne at de er skarpe. Men plutselig er jeg ikke rask nok, fokuspunktet ble akkurat justert før eksplosjonen. Men så kommer det farende en ny bølge... Her er et nytt hav av bobler med ubestemt levetid.

Hva er vel vakrere enn de små ting? -Tja, det er vel en del (store ting?). Men ikke glem å gled deg over de små ting, og øyeblikkene i livet. Dette er fullstendig klisje, men skit i det. Jeg viser et bilde av en fascinerende lysklatt i isen. Så smått at jeg ikke hadde sett det om jeg bare hadde tråkka forbi... Slike små ting i naturen gleder meg. Slike hjerter gleder meg.
En gang nå og da kommer jeg over enkeltbilder som jeg har glemt, eller ikke sett eller oppdaget før. De har ligget i arkivet og modnet, blitt litt eldre, og tas så fram for visning. Her er et glødende bilde fra tidlig i sommer. Det lå gjemt i ei mappe i rodenstockmappa, og det slenges nå ut i lyset...
preger bakken... Og ikke bare bakken. Snøen ligger som beskyttende lokk over de varme høstbladene nå, og det er som at alt ligger stille. Skogen, lufta og verden. Min verden. Men etter det øyeblikket og den tanken, er lufta full av snø, og både den og verden rører seg i et enormt mylder. Alt kan snu så fort, men snøen er like vakker enten den ligger stille på et blad, eller er i et fall fra himmelen...
Før jeg får fokuserert, møter øynene først dette landskapet av dugg på ruta mi...
-Så ser jeg snøen!
Vel, jeg så vel den før duggdråpene. Man ser vel oftest detaljene etter utsikta!?
Og så var det i går... Da var det kun frost, noe som er enormt i seg selv.
Og om man fokuserer riktig, kommer det fram mye i det uklare.