SNØFALL

preger bakken... Og ikke bare bakken. Snøen ligger som beskyttende lokk over de varme høstbladene nå, og det er som at alt ligger stille. Skogen, lufta og verden. Min verden. Men etter det øyeblikket og den tanken, er lufta full av snø, og både den og verden rører seg i et enormt mylder. Alt kan snu så fort, men snøen er like vakker enten den ligger stille på et blad, eller er i et fall fra himmelen...


Før jeg får fokuserert, møter øynene først dette landskapet av dugg på ruta mi...


-Så ser jeg snøen!


Vel, jeg så vel den før duggdråpene. Man ser vel oftest detaljene etter utsikta!?


Og så var det i går... Da var det kun frost, noe som er enormt i seg selv.


Og om man fokuserer riktig, kommer det fram mye i det uklare.