Da Vamp holdt den etterlengta konserten i Drammens teater for et par dager siden, hadde jeg gleden av å fotografere bandet.
Utfordringen var såklart lyset vs pensjonert tele, men også selve musikken. Den treffer meg så sterkt at jeg faktisk fant det utfordrende å konsentrere meg om fotograferinga. Det hele minner i grunn om storslagne naturopplevelser der tar pusten fra en. Følsom? Ja. Men det blir da noen bilder av slikt også.
Takk for en fabelaktig fin konsert med god variasjon i nye og gamle låter, godt krydret med en fantastisk Eivór Pálsdóttir.
I isen er der uendelig med motiver. Det myldrer! -med andre ord. Den eneste haken er at du må se dem... -Og i tillegg i dette tilfellet: du må kjenne ditt objektiv for å se hvordan motivet "oppfører" seg i visse situasjoner, vinkler og instillinger. Når du da får det som du vil, er det jo såklart fryktelig artig!
Disse tre bildene ble til i går, da jeg nærmest i ekstase lå langflat på liggunderlaget jeg hadde slengt ut på den våte vårisen. Det er deilig å koble ut studiet noen dager, til ære for Fotografiet.
Selv om det hører til sjeldenheneten, hender det fra tid til annen at jeg fotograferer noe så fantastisk som en fugl. Definisjonen av sjeldenhet kan i dette tilfellet være så meget som fire-fem-seks ganger i året (-med forbehold om økende hyppighet fra nå av). Resten av den aktive fototiden bruker jeg på å krype, kravle og luske, da på jakt etter det lille i det store og farger og former i det små.
Denne lekre måka er fotografert i Altafjorden på en nydelig kajakktur i fjor vår. Så får det komme fram i kveld igjen, og det er jo hyggelig for den. Jeg håper den fortsatt svever et sted i Altafjorden, med iver etter den nye vår.
Dagens fotoekspidisjon gikk til de to istappene jeg vet av her i Drammen. Jeg har vært der en gang før, og nå håpa jeg at alle tre hang like stor og hel som for fjorten dager siden. Men med tidens løp var det kun én og en stubb igjen. Det holdt.
Midnattsol på Svalbard er umulig å beskrive... Men har du opplevd den, da vet du.
I april måned er det tre år siden jeg var på Svalbard. Tida har gått veldig fort, og lengselen etter det magiske land slipper ikke taket. Den gang var jeg på tur og jobba, så jeg fotograferte altfor lite. Så jeg må jo tilbake å få gjort noe med det... En gang.
Det er ikke så lett å beskrive en slik lengsel som ikke slipper taket. Men jeg synes kari Bremnes sier det best:
Æ kom te det magiske landet som ligg ved den ytterste pol Med stort og uslokkelig mørke og lie som flamme i sol Æ ser mæ tebake på livet æ har ikkje sett det så klart: Æ følgte bestandig en lengsel æ hadde et lysandes kart
Æ møtte dæ tidlig på veien vi fikk ikkje lenge ilag Æ stod med to gutta på armen det snudde den svartaste dag Æ hadde et arbeid å passe æ va både enke og mor Æ hørte en fangstmann fortelle Da kjente æ suget mot nord
Æ veit å håndtere et våpen æ kan felle en bjørn hvess æ må Æ lærte å røkte terrenget æ lærte å fangste og flå De vintran vi hadde på Svalbard ingenting tok mæ så sterkt En rein og urokkelig verden livet så nakent og nært
Æ kan ikkje forklare min lengsel æ veit bare at den va sann Æ hadde det kartet som lyste og viste en vei og et land Æ følgte mitt nordvendte hjerte og nådde den ytterste pol Æ kom tel det djupaste mørket Æ kom tel ei flammandes sol
Naturfotograf utdannet grafisk designer og medlem av den profesjonelle foreningen Norske Naturfotografer (NN). Ta kontakt ved spørsmål om oppdrag eller kjøp av bilder.