Idet jeg gjør meg kjent med ny by, ny jobb, ny leilighet
og med nye folk, har min nye natur måttet vike litt.
Til tålmodighetens grenser.
Bildet over er tatt under mitt første møte med Nordmarka; da jeg tok feil sti og endte opp i den mørkeste skogen jeg har møtt på lenge. -Langt fra det fine vannet jeg hadde fått anbefalt...
SVOSJ! I løpet av høsten, og nå vinteren, har det blitt lite fotografering. Jeg har nesten vært på en konstant reise mellom Oslo og Trøndelag, som på sitt vis har vært perfekt for å balansere overgangen fra bygd til by - Osloakklimatisering er viktig!
De få møtene jeg har hatt med Oslos store skog, Nordmarka, har
hittil vært intense, men mest av alt interessante i en "fotografisk/ sinnssammenheng". Skogen og områdene er helt nye for meg, og jeg vet av få stier eller områder enda. Jeg kjenner på en forvirrende spenning som forplanter seg i bildene.
Tre ganger har jeg vaklet oppover stiene i Nordmarka. Jeg skvetter nesten når det kommer folk, noe som ikke er så rent sjelden, og jeg forsøker å finne fotoroen utenfor stien som jeg enda ikke vet hva leder til. Denne uvissheten og møtet med det fremmede gjør meg urolig, samtidig som jeg liker spenningen av å være på oppdagelsesferd. Kontrastene pirrer meg, og den nye naturen gir mange intrykk.
For samtidig som uroen herjer, gir skogen en enorm ro, kun 40 minutter fra byen. Det er så stille her, og selv om jeg møter flere folk enn hva jeg er vant til på en fototur, finner jeg steder jeg kan fotografere helt alene.
For mellom alle fremmede trær, i uroen og alt det nye, lokkes kreativiteten fram. Jeg kunne ikke ha fotografert de første møtene med Nordmarka på et annet vis. Jeg liker den nye skogen. Den utfodrer meg i sin velkomst.
